3. Hvorfor et innovasjonsdistrikt?

Flere land med sterke kunnskapsmiljøer følger nå den samme aktive og bevisste strategien for å styrke innovasjonsevnen og tiltrekke seg kunnskapsintensivt næringliv: de utvikler kompakte geografiske distrikter der de tilrettelegger for at store og små bedrifter, gründermiljøer og investorer kan lokalisere seg i tilknytning til universiteter, sykehus og sterke forskningsinstitutter. Distriktene kjennetegnes av korte avstander, mange felles møteplasser, lett tilgang på kunnskapen og finansieringen man trenger. Ikke minst preges de av et stort utvalg av mulige kunnskapsarbeidsplasser.

Stedene går under navnet “innovasjonsdistrikter”. Vi ser at aktørene på slike steder klarer å skape nye løsninger, teknologier og tjenester langt oftere enn andre steder. De blir motorer for nærings- og samfunnsutvikling, både nasjonalt og internasjonalt. Listen over slike distrikter begynner å bli lang. Vår oversikt i dette kapittelet utgjør bare et lite utvalg.

KORTE AVSTANDER GIR ØKT LÆRING

Hva er det som gjør disse distriktene så innovative? Forskningen peker på noen tydelige drivere. For det første: Kortere avstander mellom mennesker bidrar til at de øker utvekslingen av kunnskap. Studier av bedrifters og forskeres patentering viser for eksempel at jo kortere den geografiske avstanden er til de som har utviklet andre relaterte patenter og innsikt, jo hyppigere blir disse sitert. Reduserer du den fysiske avstanden med 10 prosent mellom aktørene, så øker sannsynlighet for sitering dem imellom med 4 prosent. Vi snakker med andre ord om at avstand har sterke effekter på læring.

KOBLING OG DELING

For det andre viser empirisk forskning at arbeidstakere og arbeidsgivere matches lettere når de er lokalisert i nærheten av hverandre (Petrongolo og Pissaridis 2001). For det tredje viser empiriske analyser at når mange organisasjoner er samlet ett sted får de lavere kostnader når fellesgoder (som transportløsninger, møteplasser og læringsarenaer) skal etableres og finansieres. Duranton og Puga (2004) viser at når disse tre effektene får virke sammen skapes økt produktivitet og innovasjon gjennom samlokalisering.

FRA NÆRINGSHAGE TIL INNOVASJONSDISTRIKT

Samlokalisering i økonomien kan skje på mange nivåer. Vi har de små næringshagene rundt om i Norges land som fungerer som avanserte kontorfellesskap. Vi har innovasjonsbygg der man har tilrettelagt for innovative bedrifter med behov for utstyr, spesielle lokaler og samspill med leverandører og kunder i samme bygg. I industriparker og innovasjonssentre samlokaliseres langt flere bedrifter på samme sted og de nyter godt av de tre egenskapene vi har pekt på. Gode eksempler er Mo Industripark i Mo i Rana, Herøya Industripark i Grenland, Oslo Cancer Cluster ved Radiumhospitalet, innovasjonssenteret på Kjeller og Forskningsparken i Oslo.

Innovasjonsdistrikter er geografiske byområder som utvikles flerfunksjonelt og inneholder en kritisk masse av kunnskaps- og næringsaktører, der det tilrettelegges for å koble mennesker og aktører sammen både fysisk, sosialt og digitalt. Et innovasjonsdistrikt er noe langt mer enn samlokalisering av ulike funksjoner. Kunnskapsinstitusjoner og næringsliv veves sammen med byens infrastruktur og tjenestetilbud, offentlige etater og boligarealer, på en måte som stimulerer innovasjonsøkosystemet og muliggjør vekst og utvikling. Distriktet blir en integrert del av byen, og sikrer korte avstander og attraktive møteplasser der alle aktørgrupper kan nyte godt av felles ressurser gjennom læring, kobling og deling. Forskerne Katz og Wagner (2014) dokumenterer hvordan slike innovasjonsdistrikter i USA forsterker innovasjonsevnen og skaper grunnlag for særlig høy vekst. De peker blant annet på Kendall Square i Cambridge (Boston) som har tette bånd til MIT og University City i Philadelphia der University of Pennsylvania er distriktets ankerinstitusjon.

PENTAHELIX-MODELLEN

Det eksisterer ingen ferdig oppskrift for hvordan vellykkede innovasjonsdistrikter bør utvikles, og det er viktig å tilpasse seg lokale forhold. Men når dette er sagt er det likevel tydelig at noen elementer må på plass. Fem typer aktører bør være sterkt til stede i distriktet for at økosystemet for innovasjon skal fungere optimalt: Universiteter og forskningsinsitutter, etablerte bedrifter, gründere, myndigheter og kompetent kapital. Når disse aktørene møtes og samhandler effektivt oppstår en såkalt «helix». En positiv vekselvirkning som øker innovasjonskraften og legger grunnlaget for nye produkter, tjenester og reformerte samfunnsløsninger. Slik blir sterke innovasjonsdistrikter også motorer for innovasjon og samfunnsutvikling i resten av landet. Det bygges tette bånd til næring og kunnskapsmiljøer i andre deler av landet og utenfor landegrensene. Slik blir innovasjonsdistriktet et bindeledd mellom kunnskapsaktører andre steder.

DOKUMENTERTE SUKSESSFAKTORER

I regi av EU har Rissola og Haberleithner (2020) nylig oppsummert erfaringene fra fem ulike innovasjonsdistrikter i Europa og USA. Det er noen tydelige fellestrekk som de mener ligger til grunn for suksessfulle etableringer av slike distrikter:

• Etableringen må være tydelig forankret i lokale, regionale og nasjonale mål og strategier. Uten en forankring av denne formen blir det fort vanskelig å trekke i samme retning.

• Et innovasjonsdistrikt blir ikke ledende uten rik tilgang på talent. Derfor bør distriktets innovasjonsaktivitet hvile på de sterke fagmiljøene, både i kunnskapsinstitusjonene og i bedriftene. Tilgang på gode studenter som kandidater til både forskning, entreprenørskap og etablerte bedrifter er helt avgjørende

• Tilgang til felles infrastruktur og fasiliteter er avgjørende for at samspillet mellom de fem aktørene skal fungere godt. Effektive og attraktive møteplasser, åpne testfasiliteter og laboratorier, gode konferanselokaler og mingleområder er viktige instrumenter for at økosystemet skal kunne fungere. Innovasjonsdistriktet må rette det meste av sitt fokus mot det internasjonale. Jo mindre landet er, jo viktigere er dette. Det må derfor legges til rette for attraktive vilkår for besøk og etablering av utenlandske bedrifter og forskere.

• Det bør finnes en hovedaktør som tar en tydelig og koordinerende rolle i utviklingen av distriktet. Et vellykket innovasjonsdistrikt forutsetter et godt organisert samspill mellom aktørene i området over tid.

EKSEMPLER PÅ INNOVASJONSDISTRIKTER I ANDRE LAND: